Relaterte sider: Se også siden om kirkegårdene våre!
- I Audnedal foregår gravferder i hovedsak på tirsdager og fredager.
I gravferden tar vi farvel med den døde. Vi takker for livet og overlater den døde til Gud.
Døden kan være vanskeleg å forstå. Å miste er tungt å ta inn over seg
. Gravferda gjør døden og avskjeden mer konkret. Å samles om kisten til takk og avskjed er en stoppested på vegen gjennom sorgen. Mange kjenner seg hjulpet av de kjente rammene gravferdsgudstenesten gir. Gravferden er de nærmeste sin avskjed med den døde.
En kirkelig gravferd er samtidig en offentlig handling. Det er et fellesskap som markerer at et liv er slutt. Ved avskjeden viser vi respekt for den døde, for livet som har vært og for livet som skal leves.I gravferden får vi takke og minnes. Her er rom for gråt og klage. Vi kan også få løftet fram for Gud det som ikke ble slik det skulle mellom oss. Gravferdsgudstenesten er en bønn om forsoning, framtid og håp.
Planlegging
Det er de nærmeste pårørande som har ansvaret for gravferden.
Et gravferdsbyrå kan ta seg av mye av det praktiske rundt en gravferd. Man kan også velge å gjøre det meste selv.
Den (de) pårørende blir rådet til å ta seg litt tid til å kjenne på og snakke om hvilke deler av forberedelsene man ønsker å gjøre selv. Her kan kirkelige ansatte, både prest og diakon, være gode samtalepartnere.
Gangen i seremonien
En gravferd i Den norske kirke er en form for gudsteneste. Seremonien uttrykker det grunnleggende i den kristne troen. Mennesket er skapt og elsket av Gud. I gravferdsgudstjenesten takker vi for livet og overlater den døde i Gud sine hender.
De enkelte leddene, blant annet utsmykking, symbol og kransepålegging, må tilpasses den gudstjenestelige karakteren. Den liturgiske fargen ved gravferd er fiolett, men det er vanlig å bruke mye hvitt, både hvite blomster og hvit kiste. Andre farger kan også brukes.
Gravferden starter med preludium (inngangsmusikk), salme, noen innledende ord og en bønn. Etter det framfører presten eller en representant for de pårørande minneord. I begge tilfeller vil det vere naturlig å kombinere informasjonen om den avdøde med fortellinger om hva den avdøde har hatt å si for dem som stod han/henne nær. Etter minneordene er det også mulighet for andre korte hilsner, kransepålegging, opplesing og lystenning.
Etter minneordene er det gjerne en salme eller et musikkinnslag før presten eller den som står for gravferda leser fra Bibelen og holder en kort tale ut fra skriftordet. Det blir så bedt en bønn før alle ber Herrens bønn sammen.
Før postludiet (utgangsmusikken) kan det vere et musikkinnslag eller en salme. Ved gravferder og ved sørgehøytider andre steder enn i krematoriet, blir kisten båret ut under postludiet. Det er vanlig at representanter for den nærmeste familien eller venner av avdøde er med og bærer kista.
Ved kistegravferd er det også skriftlesing ved graven før presten ber en bønn og kisten blir senket. Så følger jordpåkastelsen. Deretter leser presten et ord fra Bibelen før han eller hun leser velsignelsen og alle synger en salme. Ved bisettelse for kremasjon kan jordpåkastelsen skje i kirka/kapellet. I krematoriet har man nedsenking etter siste salmen, deretter følger jordpåkastelse, skriftord, velsignelse og salme.
Retning for sorgen
Gravferden er viktig for en reell følelsesmessig avskjed med den døde. Sammen med en båreandakt og eventuelt det å stelle den døde, kan gravferden gi sørgetida en god start. Gravferden kan gi sorgen en retning som kan omdanne sorgen til en ressurs i livet til den enkelte. Minneord, kransepålegging, lystenning, skriftlesing og bønner gir dem som er med, mulighet til å markere gravferden som en viktig hendelse i familien og vennekretsen.
Informasjon om gravlegging, kremasjon, gravplasser og gravminner
Mange følelser melder seg i møte med død og gravferd. De som står nærmest må også forholde seg til en rekke praktiske, juridiske og økonomiske spørsmål. I løpet av kort tid må det blant annet tas valg for seremoni, gravferdsform og hvor gravlegging skal finne sted. Vi vil her prøve å informere om noen viktige forhold som det er bra å kjenne til for gravferd.
Ansvar for gravferden
Gravferdsloven sier at det kun er én person som kan være ansvarlig for gravferden.
Denne personen tar en rekke avgjørelser i forbindelse med gravferden:
- Om avdøde skal kremeres eller om det skal være jordbegravelse
- I hvilken kommune, gravplass og grav som avdøde skal gravlegges
- Hvilken seremoni og seremonisted som skal benyttes ved gravferden
- Den som er ansvarlig for gravferden vil normalt også kunne være ansvarlig for graven etter gravlegging. Dette ansvaret kan ivaretas av andre dersom det er ønske om det.
Den som er ansvarlig for gravferden vil ofte legge vekt på avdødes ønsker, men det er ingen lovmessig plikt til dette.
Dersom det ikke foreligger erklæring fra avdøde, har etterlatte over 18 år i følgende rekkefølge rett til å besørge gravferden: ektefelle, barn, foreldre, barnebarn, besteforeldre, søsken, søskens barn og foreldres søsken. Etterlatte kan gi avkall på retten til å sørge for gravferden. Retten går da videre til den neste i rekken. Ved uenighet om hvem som har rett til å sørge for gravferden, kan saken avgjøres av kommunen der avdøde bodde. Dette kan skje der f.eks. flere søsken som var barn av avdøde ikke er enige om hvem som skal ha ansvaret. Denne avgjørelsen kan ikke påklages.
Den som har fylt 18 år, kan i en skriftlig erklæring fastsette hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Erklæringen skal være underskrevet og datert. Alle over 18 år kan utpekes til å sørge for gravferden, men man kan gi avkall på sin rett.
Samboendes rett til å sørge for gravferden kan likestilles med ektefeller hvis man på tidspunktet for dødsfallet var i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerforhold. Kulturdepartementet har pekt på følgende momenter som skal vektlegges i vurderingen av om samboende skal likestilles med ektefeller; Om de har felles barn, er registrert på samme adresse i folkeregisteret, varigheten av samboerforholdet, hvorvidt det har vært brudd i samlivet og om de samboende har opprettet testament som tilgodeser den andre.
Dersom ingen sørger for gravferd, skal den besørges av kommunen. Kommunen får da alt ansvaret som ellers ligger til den av etterlatte som er ansvarlig for gravferden.
Gravferdsseremoni
De fleste velger å ta avskjed med den avdøde gjennom en seremoni.
Om lag 90 % velger gravferdsseremoni i regi av Den norske kirke. De fleste andre tros- og livssynssamfunn tilbyr også slik bistand ved gravferd. Det er også mulig å lage en seremoni i helt privat regi.
Kremasjon og kistebegravelse
Om lag 65 prosent av de avdøde i Norge blir gravlagt i kiste på en gravplass, såkalt jordbegravelse.
Slik gravlegging skal skje senest 10 virkedager etter dødsfallet. Etter søknad kan denne fristen forlengs dersom det foreligger tungtveiende grunner. Det er gratis med jordbegravelse på en gravplass i avdødes bostedskommune.
Om lag 35 prosent av de avdøde blir kremert i et krematorium. I Norge finnes det 24 krematorier i drift. Kremasjonen skal skje senest 10 virkedager etter dødsfallet. Seremoni forut før kremering blir ofte kalt bisettelse. Urnen skal settes ned på en offentlig gravplass senest seks måneder etter dødsfallet. Frem til urnenedsettelsen oppbevares askeurnen på krematoriet eller hos gravplassmyndigheten i den kommunen hvor urnenedsettelsen skal finne sted.
De tilsatte ved gravplassen bistår ved urnenedsettelser. De etterlatte kan være tilstede ved graven. Som regel er dette en privat seremoni, men Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn vil også kunne delta dersom de etterlatte ønsker det.
Det er anledning til å ta avgift for kremasjon. Om det tas betalt og hvor mye kommer an på om kommunen dekker kremasjonen helt eller delvis og det enkelte krematoriums satser.
Askespredning
Askespredning er det eneste alternativet til kiste- eller urnebegravelse på gravplass.
Asken kan spres over åpent sjø eller fjell. Dette krever en særskilt godkjenning
. Fylkesmannen kan etter søknad fra person som har fylt 15 år, gi tillatelse til at den som skal sørge for vedkommendes gravferd sprer asken.
Tillatelse kan også gis når det godtgjøres at avdøde ønsket askespredning. Slik tillatelse kan også gis for aske etter barn når nærmeste etterlatte ønsker det.
Det gis ikke mulighet for å få navn og data på gravminne på gravplassen dersom askespredning blir valgt.
Anonym grav og anonym minnelund
En alternativ gravform er anonym grav.
Gravlegging skjer da på et felt der gravens plassering bare er kjent for gravplassmyndighetene.
Det er ikke anledning til å sette opp noe gravminne eller annen markering med navn eller annen tekst.
Anonym grav kan benyttes både ved kistebegravelser og urnebegravelser.
Anonym grav kan ikke festes.
Det finnes ikke anonym grav på alle gravplasser, mer informasjon gis av lokal gravplassmyndighet.
Noen steder er det satt opp et minnesmerke uten navn på et felt med anonyme graver. Her kan en sette blomster og lys ved minnesmerket.
Navnet minnelund
I navnet minnelund skjer gravlegging på et felt der det ikke kan settes opp egne gravminner.
I motsetning til anonym grav gis det på navnet minnelund anledning til å føre opp avdødes navn på en navneplate som festes til et minnesmerke eller liknende.
Særskilt tilrettelagt grav
Noen gravskikker forutsetter spesiell tilrettelegging av graven.
De fleste muslimer ønsker for eksempel å bli gravlagt i en gravretning mot Mekka.
Det bør søkes å legge til rette for slik gravlegging i hver kommune. Der det ikke er lagt til rette for dette, dekker kirkelig fellesråd i hjemkommunen kostnadene ved gravlegging i en annen kommune.
Betaling ved gravferd
Det er anledning til å ta betalt for bruk av gravkapell, kremasjon og feste av grav. I tillegg kan det tas avgift for gravlegging av de som var bosatt utenfor kommune.
Gravstell
Det er fester av graven som har ansvar for å holde graven og gravminnet i hevd.
De fleste gravplassmyndigheter kan mot betaling stelle graven, det vil si sørge for planting av blomster, luking og vanning. Kontakt gravplassmynidgheten på steder for avtaler som kan inngås for gravstell.
Fri grav og feste av grav (gravleie)
Alle som gravlegges i sin hjemkommune har rett til å få en såkalt fri (gratis) grav.
Denne retten til gjelder i 20 år etter gravlegging. Etter 20 år kan den lokale gravferdsmyndigheten ta leie for gravsted dersom den ansvarlige for graven (kalles ofte fester av graven) ønsker å beholde det. Denne leien kalles festeavgift. Det inngås festeavtale for f.eks. 5 eller 10 år av gangen.
Mange kommuner tillater gravlegging av personer som ikke er bosatt i kommunen. Det kreves da som regel dekning for kostnadene ved gravferden, og det er anledning til å ta festeavgift fra første år etter gravlegging.
Overføring av festeavtale fra en person til en annen kan kun foregå etter samtykke fra gravplassmyndigheten. Hvis fester dør, skal dødsboet gi skriftlig melding om hvem festet ønskes overført til. Ved uenighet treffer kommunen avgjørelse. Festeren har rett til å bestemme hvem som skal gravlegges i graven.
Det kan ofte være mulig å feste en grav ved siden av en grav som tas i bruk for gravlegging. På denne måten kan en sette av en grav som senere kan tas i bruk av ektefelle eller andre med tilknytning til den gravlagte.
Gravminne
Gravminne er markering av et gravsted. Det er vanlig avdødes navn med fødsels- og dødsdato er skrevet på gravminnet.
Den som er ansvarlig for graven avgjør om det skal settes opp gravminne, og hva slags gravminne som settes opp. Gravferdsloven med forskrifter stiller krav til gravminner når det størrelse og utforming. I tillegg stilles det krav til fundament skal godkjennes av gravplassmyndigheten.
Den som er ansvarlig for graven plikter å holde graven i hevd. Dette innebærer at gravminnet ikke forfaller, er til sjenanse eller er til fare for dem som ferdes på gravplassen. Gravminnet kan påføres flere navn, og det kan også gjenbrukes på andre graver hvis graven det står på blir slettet. Opprinnelig tekst blir da fjernet.
Sletting av grav
Dersom det ikke inngås festeavtale eller festeavtalen ikke fornyes, er det anledning til å slette graven etter utløpet av fredningstiden/festetiden.
Gravferdsmyndigheten kan da gjenbruke graven for gravlegging av andre. Den som er ansvarlig for graven, eier selv gravminnet, og skal selv fjerne gravminnet hvis de ikke lenger ønsker å feste graven.
Gravferdsmyndigheten skal sørge for at den som er ansvarlig for graven (fester) gis skriftlig melding i god tid før frednings-/festetid er utløpt.
Dersom det ikke lykkes å få tak i rette vedkommende, vil det ofte blir plassert en varselpinne eller varselskort på graven.
For å unngå misforståelser når det gjelder festeavtaler for en grav, er det viktig at gravplassmyndigheten i kommunen får melding om adresse- og navnendringer for den som er ansvarlig for graven (fester).
Gravplassforvaltning - et offentlig ansvar
Gravferdsloven understreker at gravlegging skal skje med respekt for avdødes livssyn. Dette betyr at alle har krav på en likeverdig behandling uavhengig av om hvilket tros- eller livssynsamfunn de tilhører.
De fleste av de offentlige gravplassene forvaltes av Den norske kirke v/kirkelig fellesråd i den enkelte kommune. De tjenestene som kirkelig fellesråd tilbyr alle innbyggere omfatter kistegravlegging, kremasjon og andre forhold ved selve gravplassen (urnenedsettelse, gravminner, gravstell, gravregister, feste av graver mv).
Kirkelig ansvar for gravplassforvaltningen er gravferdslovens hovedmodell, men gravferdsloven åpner også for at fellesrådet kan overdra dette ansvaret til kommunen. Det er kommunalt gravplassforvaltning i Bærum, Sandefjord, Modum, Vennesla og Gjesdal.